På egne ben igjen *smil*

Det er sommer. Herlig! Nå er jeg altså alene igjen. Ikke ensom, la meg presisere, men alene. Albert har fått på båten, etter at han viste sitt sanne jeg. Jeg skal ikke gå nærmere innpå det her, men det har med økonomi og alkoholproblemer å gjøre.
Jeg trives slik. Jeg er meg selv nok.
Hvorfor skal man samle på fremmedlegemer i livet sitt, som gjør det hele tyngre istedet for bedre. Som gjør dagene grå, og blokkerer solen i å skinne frem.
Nei.
Jeg har det godt slik.

Greetings from Sweden

Albert tekster hjem til fedrelandet på nasjonaldagen *smiler*

Ja, da har denne lykkelige kvinne tilbragt noen herlige dager i nord-sverige med min kavaler Albert. Jeg har hatt en velfortjent ferie fra gamlelandet, og har med hell ungått alt av 17.mai stress, og familiære stridigheter.

Så herrlig med litt fri! Jeg er fordømradet ta så sliten, sliten i sjelen. Solgunn har vært hos familien sin i Narvik, og gårdsdrifta og kattene har blitt tatt hånd om av mitt gode vennepar Kirstin og Bjørn. I.o.m at to kattunger som allerede var solgt strøk med, har jeg hatt litt komplikasjoner med finansen, men skuta ser ut til å ha kommet på rett kjøl.

Her i nabolandet har jeg og Albert nytt naturen og hverandre, han har presentert meg for barna sine og "grannarane". Han ble også med meg å besøke graven til Kent, noe jeg syns var en vakker symbolhandling.
Jeg regner med å kjøre hjemover midtukers, Solgunn skal busse nedover igjen torsdag, så jeg trenger ikke stresse før den tid.

Raseri

Jeg er så forbannet! Livet ser ikke ut til annet enn å utdele skitt og møkk og fordervelse i min vei. Min eneste ektefødte datter er en stor fiasko, og fosterungen jeg har tatt på meg ansvaret for av ren og skjær mildhet, er ikke stort bedre.

Min livspartner gikk hen å daua i januar, og det får jeg slengt i fjeset et halvt år seinere, og alt jeg sitter igjen med er noen loslitte møbler *gråte sårt*.

To av kattungene har strøkki med, "takket være" den imbesile lausungen jeg har boende sammen med meg her på gårdsbruket. Og for et gårdsbruk! Høns og sauer, og avløseren velger å vanskjøte de stakkars krekene ved å nekte å møte opp for tredje dag på rad.

Jeg flytter!

Skuffelse

Gårsdagens innlegg tatt i betraktning så er dette samtidig skuffende og ironisk. I går tok jeg min datter på fersken med "ulovlige substanser". Det ante meg at hun kunne ha falt tilbake til sine gamle stier etter heisaturen til østlandet tidligere i vår, men jeg har vel ikke turt tenke tanken. Jeg er meget skuffet Randi.

Godt humør, herlig familie

Jeg er SÅ forbasket stolt over min familie! Jeg får aldri sagt det nokk *flire godslig*. Torsdag og Fredag denne uken har Randi, min datter, deltatt på kurs gjennom NAV. Hun skal ut i praksis til sommeren. Hun er så dyktig. Ingen kan klage på at jeg ikke har ei grepa dame til datter, egen leilighet, to vakre sønner og en vellykket forlovede, og snart ute i jobb og studieplass på si til høsten ved helse og sosial linjen.
Jahn Even er en flott kar, og en svigermors drøm *blunke*. Forleden kveld reiste han til sjøs, og skal desverre være borte i 7 uker uten guttene og Randi. Men jeg hører rykter om fin sydentur etter hjemkomsten, og da skal vi no sjå på om ikke ho gamla greier å snike seg med *skratte*.
Solgunn, som har meg som "reservemamma" (avlastningsheim) er flink å leser til eksamen i fineværet, og så har hun vært så flink med årets kattungekull. Nesten alle ungene har allerede blitt solgt, og de første skal hentes i august. Det er no litt bedrøvelig å se dem gå, men det er folk som venter på katt helt nede i Drøbak, så det må vel bare stå tell *smile*.

Steven hører jeg ikke så mye i fra. Men jeg håper no sønnen min og skal begynne å tenke på familie snart. Du har jo jobb og hus der nede på østlandet så du må da greie å ordne deg dame også *skratte moderlig igjen*.

Tur

I dag var minsten te 'a Randi og Bæssmor (meg) på formiddagstur. Vi besøkte naboen som har så flott traktor som minsten fikk prøvekjøre *flire godt*. Randi er på kurs i dag, og Jahn Even reiser ombord på jobben i kveld. Livet går no sin gang.

Sol i horisonten

Det e nydelig vær her no. Det er som om alle ens sorger fordunster under den skarpe vårsola. Hadde det bare vært så vel..

Tankene mine vandrer stadig til Kent. Jeg er bitter over at han ikke lot meg ta del i hans siste tid, at han var for stolt til å underette meg om at han lå på sykehuset så lenge. Jeg er skuffet over at han ikke hadde offentligjort vårt forhold ovenfor familien, slik at jeg ikke fikk mulighet til å vite om dødsfallet før. Også er jeg så umåtelig trist over at mannen min er gått bort. At vi aldri mer skal sitte i solveggen å prate skit, kjøre mil etter mil for å ligge i hverandres armer en stakket stund. Aldri mer spise fersk makrell, og krangle om den siste vinskvetten, eller diskutere et eller annet tåpelig eller sårt *sukke*.

Min datter Randi har større hell i kjærligheten enn jeg. Hennes Jahn Even har flyttet inn i deres leilighet igjen, og de er en aldri så liten lykkelig familie igjen. Heisaturen hennes til østlandet ser ut til å være glemt.

Hadde jeg enda vært ung! *Legge fjeset i hånden og stirre melankolsk ut vårvinduet*

Sorgtunghet og Sverigetur

Det har vært noen lite trivelige siste dager. Ut av det blå blir jeg oppringt av dattera til Kent (som jeg forøvrig aldri har snakket med tidligar) som forteller meg at hennes "farsa" gikk bort tidligere i år, og om jeg ikke ville se på noen møbler i dødsboet siden huset skulle selges. Jeg ble sjokkert, forbannet, sint og rasende, og knust.
Jeg og Kent har greit nok hatt sporadisk kontakt de siste par åra, men noe brudd var det aldri snakk om, også går han hen å dør *gråte gråte gråte*.

I helgen kjørte jeg til Sverige, og så på møblene og besøkte graven. Arme meg, og arme mann. Kent fortalte meg aldri om noen sykdom, og det skjærer meg i hjertet å tenke på at han lå innlagt i 3 måneder, før han strauk med. Hele den tiden jeg trodde hardhausen min var rømt til skogs eller på villaksfiske *sukke av sorgtunghet*.

Det eneste lyspunktet var at jeg fikk lagt inn et besøk til Albert på turen. Så takknemlig jeg er for å ha ham som min støtte. Vi er kommet så nær, og hadde det ikke vært for ham nå, så vet jeg ikke hvor jeg hadde gjort av meg! Jeg luftet tanken om å flytte ilag tell høsten, så vi skal slippe å være fra kverandre, siden man har hverandre kjær. Så meningsløst det jo er!

Nå har jeg innredet gammel-stuva og loftsalongen med noen av maleriene og stolene til Kent. Det var fine gaver, og jeg syns nå hans "enke" (slik må jeg da i det minste få betegne meg selv etter alle de år, for pokker!) bør hedre sin tapte partner slik..

Til minne om Kent Fredric, min kjære hjertevenn, måtte du hvile i fred.
---'--@
Din Anne-Jorunn.

Dødsfall og tragedier

Kent Fredric Jüngsman (f. 12.08.1950 - d. 29.01.2008)

Jeg har akkurat mottat nyheten om at Kent, min kjære venn og partner, gikk bort tidligere i år. Jeg er i sjokk og dyp sorg.

Hvil i fred din forbaska' skitkaill! *tute*

Frihetsdag - medfører ansvar

Sjå på det her! Det e altså så skrekkelig, og jeg skulle ikke tro det er min egen familie som er så udugelig og umoralsk. Dette usle synet er hva som ventet meg når jeg låste meg inn i leiligheten til Randi i dag tidlig for å finne overføringskabelen til kameraet mitt. Muffe og Lauritz hadde krepert, og hva annet er det å vente når matmor stikker av, og matfar valfarter landet rundt for å få tak i sin trolovede ute på vift.