Jeg har hatt hemmeligheter

Jeg har ikke vært helt ærlig med dere kjære lesere... Jeg har holdt noe unna, både fra denne internett-journalen, og fra venner og bekjente i det virkelige liv. Jeg skjemmes nesten når jeg tenker over det, men det har føltes riktig helt frem til nå.

Jeg har ikke bare èn sønn.

Jeg har to.

Boddleif (Bård-Leiv) er mitt eldste barn, og han er altså storebror til både Steven og Randi. Men de har aldri kjent ham *hikste*.... Jeg er ikke særlig stolt av meg selv, men Boddleif fikk ikke bo hos meg lenger enn til han var tre år. Boddleifen min var for tidlig født, han var mye syk i barndommen, jeg var ung og uerfaren, hans far var fraværende, ja, det er rett og slett mange grunner til at han ikke kunne bli boende hjemme. Det er kanskje på grunn av den såre erfaringen med Boddleif at jeg valgte å ta på meg å bli fostermor i voksen alder. Jeg har alltid vært et barnekjært og raust medmenneske. Selv om forholdet til Solgunn skar seg mot slutten og vi ikke har særlig kontak i dag, så har det mer med de sosiale egenskapene til jentungen å gjøre, ikke med min kompetanse som mor og forsørger. Jeg føler jeg har gjort opp for meg, det gale som gikk skeis den gang da.

Grunnen til at jeg velger å fortelle dette her og nå, er fordi jeg har fått kontakt med Boddleif igjen. For å gjøre en lang historie kort er Boddleif psykisk utviklingshemmet, og har stort behov for oppfølging i det daglige liv og virke. Noe nært forhold oss i mellom har aldri vært matnyttig eller særlig meningsfullt. Men nå har vi altså etablert noe som kan karakteriseres som kontakt igjen. Det har vært veldig påkjennende for meg.. Gamle minner har strømmet på, og jeg har begynt å revurdere både de forgagne tider og veien fremover *huff, blir nesten sliten av denne prosaiske tonen min i dag, humrer*.

Jeg velger derfor å stå frem som mor til Boddleif nå. Så kan hele verden få vite om det!
(også kan de som spekulere og konspirere få holde kjæften sin igjen!)