Skuffelse og gryende hatskhet

Æ har altså fått så mye PES i dag, fra mænneska æ trudde sto mæ nær og respekterte mæ som venn og slektning. Men neida, etter at jeg lot gårsdagens bombe falle har mennesker jeg trodde jeg kjente ut og inn kommet til meg for å irettesette meg og generelt slenge med feitleppa si til meg.
De snakker om "tillit" og om "verdighet". Bruker fraser som "ført bak lyset", "forrådt", "lurt". Hut dere til helvete ut alle sammen!

Jeg bryter herved kontakten med alle disse møkkafolkene som ikke har vist et fnugg av støtte for min person, men som heller hiver seg på hylekoret og skal dømme og fordømme. Jeg greier meg alle tiders flott uten denne gjengen! Jeg og Boddleif har det FLOTT i tosomheten!

(ps. jeg har gått ned 4 kg siden sist veiing. *gledesstråle*)

Jeg har hatt hemmeligheter

Jeg har ikke vært helt ærlig med dere kjære lesere... Jeg har holdt noe unna, både fra denne internett-journalen, og fra venner og bekjente i det virkelige liv. Jeg skjemmes nesten når jeg tenker over det, men det har føltes riktig helt frem til nå.

Jeg har ikke bare èn sønn.

Jeg har to.

Boddleif (Bård-Leiv) er mitt eldste barn, og han er altså storebror til både Steven og Randi. Men de har aldri kjent ham *hikste*.... Jeg er ikke særlig stolt av meg selv, men Boddleif fikk ikke bo hos meg lenger enn til han var tre år. Boddleifen min var for tidlig født, han var mye syk i barndommen, jeg var ung og uerfaren, hans far var fraværende, ja, det er rett og slett mange grunner til at han ikke kunne bli boende hjemme. Det er kanskje på grunn av den såre erfaringen med Boddleif at jeg valgte å ta på meg å bli fostermor i voksen alder. Jeg har alltid vært et barnekjært og raust medmenneske. Selv om forholdet til Solgunn skar seg mot slutten og vi ikke har særlig kontak i dag, så har det mer med de sosiale egenskapene til jentungen å gjøre, ikke med min kompetanse som mor og forsørger. Jeg føler jeg har gjort opp for meg, det gale som gikk skeis den gang da.

Grunnen til at jeg velger å fortelle dette her og nå, er fordi jeg har fått kontakt med Boddleif igjen. For å gjøre en lang historie kort er Boddleif psykisk utviklingshemmet, og har stort behov for oppfølging i det daglige liv og virke. Noe nært forhold oss i mellom har aldri vært matnyttig eller særlig meningsfullt. Men nå har vi altså etablert noe som kan karakteriseres som kontakt igjen. Det har vært veldig påkjennende for meg.. Gamle minner har strømmet på, og jeg har begynt å revurdere både de forgagne tider og veien fremover *huff, blir nesten sliten av denne prosaiske tonen min i dag, humrer*.

Jeg velger derfor å stå frem som mor til Boddleif nå. Så kan hele verden få vite om det!
(også kan de som spekulere og konspirere få holde kjæften sin igjen!)

Kvalmen brer seg

Åh, æ blir reint UVEL av skattelistan. Det e så æ får lyst te å spy... Kjenner kaldsvetten sile, og knokene hvitne. Æ blir så eitrande forbanna av å søke opp gamle klasse"kamerata" og andre kjente og bekjente. Livet e altså så urettferdig! Vi ska få vår lønn i himmelen sei dem, ja pinadø, det håpe æ skjer. Æ har stått på og slete heile forbanna tida mi her på jord. To utskjemte unga, som ikke har et ærlig bein i kroppen sku man nesten tru (det har dem ikke arva fra mor si). Ho eine driv dank, å er ikke i stand til å gjennomfør en simpel praksisperiode gjennom NAV, han andre lar sæ hunds rundt av ei mannevond førkje, på tross av at han greid å ta sæ rættelig utdanning og ærlig arbeid. I reint STORSINN tok æ te mæ ei fosterdatter, som pinadø ikke e nåkka anna enn utakknemlig og frekk og ufin tebake. Æ E GLAD DU IKKE VIL HA KONTAKT MED MEG SOLGUNN! Æ takke vår herre og skaper kvar dag for at æ slipp å hør pipestemmen din mas og gneldre.

Tungsinn

Æ går som i ei tåke. Æ bare gret og gret. Lure på om æ bare ska ta å avslutt alt. Alt e så vondt no.