Sorgtunghet og Sverigetur

Det har vært noen lite trivelige siste dager. Ut av det blå blir jeg oppringt av dattera til Kent (som jeg forøvrig aldri har snakket med tidligar) som forteller meg at hennes "farsa" gikk bort tidligere i år, og om jeg ikke ville se på noen møbler i dødsboet siden huset skulle selges. Jeg ble sjokkert, forbannet, sint og rasende, og knust.
Jeg og Kent har greit nok hatt sporadisk kontakt de siste par åra, men noe brudd var det aldri snakk om, også går han hen å dør *gråte gråte gråte*.

I helgen kjørte jeg til Sverige, og så på møblene og besøkte graven. Arme meg, og arme mann. Kent fortalte meg aldri om noen sykdom, og det skjærer meg i hjertet å tenke på at han lå innlagt i 3 måneder, før han strauk med. Hele den tiden jeg trodde hardhausen min var rømt til skogs eller på villaksfiske *sukke av sorgtunghet*.

Det eneste lyspunktet var at jeg fikk lagt inn et besøk til Albert på turen. Så takknemlig jeg er for å ha ham som min støtte. Vi er kommet så nær, og hadde det ikke vært for ham nå, så vet jeg ikke hvor jeg hadde gjort av meg! Jeg luftet tanken om å flytte ilag tell høsten, så vi skal slippe å være fra kverandre, siden man har hverandre kjær. Så meningsløst det jo er!

Nå har jeg innredet gammel-stuva og loftsalongen med noen av maleriene og stolene til Kent. Det var fine gaver, og jeg syns nå hans "enke" (slik må jeg da i det minste få betegne meg selv etter alle de år, for pokker!) bør hedre sin tapte partner slik..

Til minne om Kent Fredric, min kjære hjertevenn, måtte du hvile i fred.
---'--@
Din Anne-Jorunn.